Tynning-garden og Brekke

Brekke ligger på sørsiden av Sognefjorden, nær munningen, der fjorden møter havet. Bygda var eget herred fra 1905 til 1964, da den gikk inn i Gulen kommune, og hører i dag til Vestland fylke. Folk levde av jorda, fjorden og skogen: småbruk i liene, stølsdrift om sommeren, og brislingfiske – fiskerne med søndagsfri kom opp på stølene for å treffe stølsjentene.

Bygda hadde egen sparebank fra 1882 (Brekke og Lavik Sparebank, der oldefar Isak satt i styret i 28 år), eget ungdomslag fra 1919 (stiftet av farfar Lasse, med farmor Åshild som andre formann) og eget kraftlag fra 1943. Og Brekke var navnet Lasses rike: i folketellingen 1910 bodde det tretten mann og gutter som het Lasse i bygda, to av dem på Tynning.

Tynning (gardsnummer 56) er nevnt i skattelistene alt i 1563, da «Jens po Thønningh» betalte én riksdaler i skatt og eide jord som odelsbonde. I 1611 ble garden delt i to bruk, og i 1647 fikk Barbro Lassesdotter jord av broren Johannes – opphavet til det bruket slekta vår driver i dag. I over hundre år eide lagmenn i Bergen og adelsslekta Knagenhielm jorda, mens bøndene på Tynning var leilendinger. I 1803 kjøpte Johannes Olson Asheim bruket for 350 riksdaler, og med odelsskjøtet i 1812 ble familien selveiere.

Kildene rommer også dramatikk: i årene 1798–1809 mistet nabobruket tre sønner på fjorden, den siste som soldat på vei til Lavik. I 1803 kantret skoleholderen Gullak Lasseson med et lass risved og ble berget. Ved utskiftingen i 1864–65 ble det gamle fellestunet oppløst og husene flyttet.

Lasse Matiasson hører til generasjonen som bygde garden videre på 1800-tallet. Bygdeboken forteller at han «grøfta, rydda, dyrka». Han ble 98 år gammel og står som det første leddet i den nære slektslinjen: Lasse Matiasson Tynning → Isak Tynning → Lasse Tynning.

Sønnen Isak Tynning (1875–1960) overtok i 1897. Han dyrket opp 40–50 mål jord, gravde kilometervis med grøfter og satt i «dei fleste tillitsyrke som eit herad har å bjoda på». Isaks sønn Lasse Tynning ble født på garden i 1898 og førte senere familienavnet videre til Eidanger.

I 1940 tok Isaks sønn Tormod over Tynning-garden; han ble senere ordfører i Brekke og skrev sparebankens hundreårshistorie. Garden er fortsatt i slekta.

Slåtten i de bratte liene, vinterkjøring med hest og slede, og søndager på fjorden med trekkspill: dette var arbeidsåret og hverdagslivet rundt Tynning i mellomkrigstiden, slik det ble fanget av kameraet til Botolv H. Tynning.

Fra slutten av 1920-årene bygde Isak opp Tynning planteskule – plommetrær, epletrær, bærbusker og prydbusker, dyrket fram i kystklimaet og derfor herdige. Planteskulen annonserte i aviser fra Sogn til Møre, sto i Planteskoleboka (1940) og Norsk hagetidend (1941), og i 1945 skrev Isak artikkelen «Fruktdyrking i kyststrok», som kom ut som bok så sent som i 2024. Sogns Avis kalte ham i 1945 «fyrst og framst ein sjølvlærd mann».

I 1927 fant folk på garden en steinalderhakke under veitegraving. Farfar Lasse tok den med til Bergen og overleverte den til professor Shetelig; i dag ligger den i Universitetsmuseet i Bergen (B7815, «gave fra Isak Tynning»). Det har bodd folk på Tynning i fire tusen år.

Farmor Åshild kom fra nabogarden Øvre Haugland, en gammel storgard med gravhauger og middelalderkapell, som brant i 1814. Faren hennes, Torstein Hansson Haugland, var «dyktig og driftig bonde», herredstyremedlem og formann i skolestyret. Åshild var eldst av tretten søsken. Og slektene var vevd sammen fra før: to brødre fra Haugland hadde giftet seg med to søstre fra Tynning i 1863 og 1864 – slik at Lasse og Åshild var tremenninger, dobbelt opp.