Øystein Lasse Tynning

Søndre Valler er ingen historie jeg har lest meg til. Det er gården der vi hentet kuene hjem, der jeg satt på traktoren med pappa og lekte i høyet, og der jeg hadde min egen lille jordlapp og dyrket mine egne grønnsaker. Vi klatret i epletrærne i alleen og sanket epler til mammas eplekaker. For en gutt var det verdens mest spennende lekeplass. Epletrærne var eldre enn oss alle. De var rester av en gartnerskole som lå på Valler fra 1909, og av en allé med høystammede epletrær plantet langs veien opp til gården.

Jeg trodde det var en helt vanlig bondegård, og at farfar hadde vært en helt vanlig bonde. Først nylig fant jeg ut at epletrærne var hans arbeid, og at hele jordet en gang hadde stått fullt av dem. Trærne vi klatret i, var det som var igjen av Valler Gartneri.

Farfar kjøpte Valler i 1927 og flyttet inn året etter. Han kom fra en gård i Brekke i Ytre Sogn som han var odelsgutt til, og som broren senere overtok.

For meg var Valler slektsgården. For ham var den stedet han begynte på nytt.

Lenge før jeg fikk barn, visste jeg at hvis det ble en gutt, skulle han hete Lasse Tynning.

Det er der noe skifter. I fire hundre år hadde navnet gått i arv, fra far til sønn, uten at noen trengte å ta stilling til det. I 2014 var det ikke lenger noe jeg arvet. Det var noe jeg valgte.

Og et navn man velger, bør man kunne fortelle historien bak.

Farfar Lasse tok en hemmelighet med seg i graven. Det finnes bilder i familien der ingen lenger kan si hvem som står på dem. Det finnes gårder, brev og avisutklipp som betyr noe bare så lenge noen husker hvorfor.

Det er ikke dramatisk. Det skjer i alle familier, stille, i løpet av én eller to generasjoner.

Dette arkivet er et forsøk på å stanse det for vår del. Jeg henter fram bilder fra Fylkesarkivet i Vestland, leser kirkebøker i Digitalarkivet, søker i gamle aviser hos Nasjonalbiblioteket, fargelegger portretter og lager podkaster av det jeg finner. Ikke fordi slekten vår er spesiell, men fordi den er vår.

Alt på disse sidene er ikke like sikkert, og jeg prøver å si fra om hva som er hva.

Noe er dokumentert: skjøter, folketellinger, kirkebøker og avisartikler med dato. Noe er familieoverlevering, fortalt videre og ikke etterprøvd. Og noe er ren gjetning, som jeg forsøker å merke som nettopp det.

Jeg skriver heller at vi ikke vet, enn å fylle hullet med noe som høres bra ut. Historier som er for glatte, pleier å være for gode til å være sanne.

Har du bilder, brev, opptak eller minner som hører hjemme her, vil jeg gjerne se dem. Det samme gjelder rettelser: navn jeg har skrevet feil, årstall som ikke stemmer, ansikter jeg ikke har klart å identifisere.

Ingenting er for lite. Et navn på baksiden av et fotografi kan være det som løser en gåte.

Planen i 1998 var å tjene nok på en skolefest til å komme seg på cruise. Cruiset ble det aldri noe av. Det ble JCP i stedet, og siden mer enn et kvart århundre med å bygge selskaper, lag og møteplasser.

Kanskje er det den mest familiære detaljen jeg har å by på. Ingen i denne slekta havnet der de hadde tenkt seg. Farfar dro fra gården han skulle arvet. Farmor Åshild var eldst av tretten på Haugland, en gård bare ett av dem kunne arve, og ble lærerinne i Telemark. En av brødrene hennes ble kommunist i den samme kommunen.

Det er ikke derfor denne siden finnes. Men det forklarer kanskje hvorfor arbeidet med arkivet ser ut som det gjør: kjøreplaner, kilder, system og en viss trang til å gjøre ting ferdig.